En Gooners tanker angående Wenger-æraen, mitt første møte med Arsenal, og veien videre.
Enough is enough, time to go
Hvor mange ganger har vi ikke hørt det? Hvor mange ganger har vi ikke sagt det? Ordene er velkjente, de er selvfølgelig rettet mot Arsène Wenger. Demonstrasjonen var tydelig under kampen mot Chelsea, og vi har sett det før.
For hver gang disse ropene kommer, så går vi inn i den samme sirkelen. Hylekoret som vil ha Wenger ut starter massesugesjonen etter et par tap, og svake prestasjoner. Wenger får så skuta på rett kjøl, går på en seiersrekke, ender i topp 4 og blir slått ut tidlig i Champions League.
Ja, det er en prestasjon å bli topp 4 i 20 år på rad, det er det ingen tvil om. Etter flyttingen til Emirates så var det en stor prestasjon å bli topp 4. Arsenal var da en selgende klubb, som solgte sine beste spillere. Wenger klarte å få økonomien på rett kjøl, og holde Arsenal i toppen. Fantastisk sier jeg bare, meget imponerende.
Det er ikke det fansen raser mot. Fansen raser mot at laget sitt fall på veien mot Premier League gull skyldes det samme, år etter år. Lite kynisme i toppkampene, til tider ser det ut som laget ikke er mentalt forberedt. Hvem er dette sitt ansvar? Jo, Wenger.
Jeg ble nesten sjokkert da jeg så kampen mot Chelsea. Chelsea vinner ikke fordi de har et bedre lag. De vinner ikke fordi de har tidenes beste manager. De vinner rett og slett på at vi ikke klarer å gjennomføre elementære ting på en fotballbane. Mannsmarkering, og returløp er totalt fraværende. TOTALT!
På barnefotball nivå så lærer du noen få ting. Noen av de tingene er, se rundt deg etter noen du kan markere, og løp tilbake til eget mål for å forsvare. På Stamford Bridge springer det en gjeng med bortskjemte snørrunger som tjener millioner i året, også klarer de ikke å flytte de drøyt 80 kg de har å bære på mot eget mål. Jeg er sjokkert, og jeg er skuffet.
Greit nok at Wenger ikke kan løpe for guttene sine, men tror dere gutta hadde daffet hjem igjen med Conte på sidelinja? Aldri i livet. Mannen hadde hudflettet spillerne, og tatt dem rett av banen. Det er veldig sjeldent at Arsenal fremstår som et godt kollektiv defensivt, og det defensive er det enkleste å jobbe med på et fotballag.
Laget mangler vinnerskaller sies det, og spillere med erfaring. Petr Cech har vunnet alt som kan vinnes i klubbfotballen stort sett. Mustafi, Mertesacker, Özil er verdensmestere, Alexis Sanchez har vunnet flere store trofeer, Koscielny og Giroud er fast på det franske landslaget som nesten tok EM gull. Det handler ikke om mangel på sult, og jeg tror heller ikke det er mangel på vilje om å gjøre det bra.
Det jeg tror mangler, er faktisk den lille ekstra innsatsen fra hver enkelt spiller.
Når "The Invincibles" laget spilte så hadde du typer på banen som tok ansvar dersom du ikke gjorde jobben din. Om du ikke løp hjemover med Patrick Vieira, Sol Campbell og Martin Keown på laget så fikk du høre det, tro meg. Greit du kan si at Alexis Sanchez setter slike krav, men gjør han egentlig det? Der Patrick Vieira dundret inn i en takling for så å skjelle ut medspillere så gjør Alexis det stikk motsatte. Når han selv gjør en feil, så svarer han med å skjelle ut resten.
En vinnerskalle? Nei, en egoist kalles det. En som setter seg selv foran laget. Det er greit å være skuffet når du blir byttet ut, men når du sitter å gjemmer deg under en jakke så blir det smålig, mener jeg. Welbeck hadde vært ute i 9 måneder, alle unnet han spilletid. Laget er viktigere enn deg, uansett hvor god du er. Jeg syntes det har vært herlig å se på Alexis når resten av laget også er "skrudd på", da oser det energi. Men jeg syntes det i det siste har vært fraværende.
Mitt møte med Wenger fotballen
Jeg har alltid elsket Arsène Wenger, og vil alltid gjøre det. Den fotballen Arsenal spiller, og måten Wenger har drevet klubben under hans regjeringstid er unik. Det var det som gjorde at jeg begynte å følge Arsenal som liten pjokk. Jeg satt der med et håpefullt sinn under Champions League finalen i 05/06 og så et lag jeg forelsket meg i.
Jeg så Cesc Fabregas trille kule, og Thierry Henry kjøre finteshow. Jeg så Sol Campbell stange inn 1-0, og jeg så et lag som spilte en feiende flott fotball. Det var kjærlighet ved første blikk, og det var nok skjebnen som gjorde meg betatt.
De siste årene så har enkeltkamper brent seg fast. Jeg husker 3-1 seieren mot Chelsea fra 2010, jeg husker hvordan vi feide over Liverpool og United i enkeltkamper, og jeg husker selvfølgelig Chelsea kampen fra i høst. Aller best husker jeg Ludogorets kampen, da det ble seier 6-0. Det var den første seieren jeg opplevde "live", og Arsenal leverte den fotballen jeg forelsket meg i som 8-åring.
Wenger har vært en stor del av oppveksten min, og av livet mitt. Den dagen jeg får kone og barn selv skal jeg fortelle om mitt møte med Arsenal, og mitt møte med Wenger. Jeg er selv en stor trenerspire, og de fantastiske kampene Arsenal har hatt under Wenger har brent seg fast, og det har dannet grunnlaget for min interesse for fotball.
Veien videre
Den som vet dette, si i fra. Jeg vet ikke, jeg er blank. Jeg liker ikke den usikkerheten, jeg takler ikke denne usikkerheten. Samtidig syntes jeg det er noe sjarmerende ved den.
Til tross for min begeistring for Wenger, er jeg nå enig med store deler av hylekoret. Klubben trenger en forandring om den skal ta nye steg. Det snakkes om Allegri, det snakkes om Eddie Howe. Akkurat den prosessen er jeg glad jeg slipper å ta del i. Det er vanskelig å erstatte en av tidenes beste managere, men det behøves.
Vi må for all del ikke stoppe med den vakre fotballen vi har levert, men vi må bli mer kyniske dersom Premier League titler og Champions League titler er det vi ønsker å kjempe for å oppnå. Vi trenger en manager som i større grad er villig til å tilpasse sin filosofi inn mot motstandere, og noen ganger må denne manageren akseptere at ikke alt kan være vakkert.
Men uansett Wenger, du er en legende. Jeg håper du får en statue utenfor Emirates, ingen fortjener det mer enn deg. Jeg husker da jeg møtte deg i Stavanger i august. Jeg fikk en "selfie" med deg, og du sa "good morning" til meg. Det har brent seg fast, og jeg vil aldri glemme det.
Min drøm er at du kan løfte Champions League trofeet ved enden av sesongen, og så gi deg på topp. Jeg tror dessverre ikke det skjer, men aldri si aldri. For å være mer realistisk, vinn FA-cupen, og bli topp 4 i Premier League.
For fansen sin del, støtt vår fantastiske manager de siste månedene. Gi han rosen han fortjener, og støtt laget i alle kamper, uansett resultat. Gi denne mannen er verdig avslutning, på en fantastisk karriere. Ingen fortjener en god avslutning bedre enn deg.
Ingen....
Goodbye my lover, goodbye my friend. Arsène Wenger, you will always be a legend!