En hyllest til vår klubbkaptein Per Mertesacker, som gjorde seg gjeldende i årets viktigste kamp.
En kaptein skal lede. En kaptein skal styre. En kaptein skal være den som bestemmer retningen skuten skal gå. For Per Mertesacker, ble det ikke slik denne sesongen.
Man vil ha sin kaptein ved roret. Ha oversikt. Blant de beste. Men Mertesacker stod ikke ved roret. Ei heller i midtforsvaret; i hjertet av laget. Han var forvist til byssen, der han bare stundom kunne glimte de mange eventyr ut av et lite og uoppnåelig vindu langt borte i periferien.
Kneskaden holdt ham ute hele høstsesongen, og fem opptredener i kamptroppen (alle som ubenyttet reserve) var det eneste han kunne skryte på seg før vi ankom mai.
Men så kom en nådegave fra oven. I sesongens siste kamp hvor alt så ut til å gå imot The Gunners, åpnet det seg en mulighet for Mertesacker. Mustafi ute. Koscielny utvist. Gabriel skadet. Tyskeren ble kastet inn i oppgjøret med 37 minutter igjen å spille.
Det gikk bra, og nesten en omgang var det som skulle til. Kampformen var på plass igjen. Det måtte den være. En uke senere ventet sesongens kanskje viktigste kamp; FA Cupfinale mot seriemester Chelsea.
Mange fryktet det verste. Med Koscielny OG Mustafi ute, ja, til og med Gabriel ute? Det kunne aldri gå bra. Joda. Det gjorde det.
Med over 500 seniorkamper og 100 landskamper visste Big Festive (eller noe annet) German hva han måtte gjøre. Han visste at han måtte stå frem.
Og Per stod frem.
En bunnsolid oppvisning gjorde at Arsenal hadde full kontroll defensivt. Han har aldri spilt i en backtreer før. Det viste ikke. Han passet utmerket godt inn, og man skulle absolutt ikke tro at han både er 32 år gammel og ikke har fart, eller at han ikke hadde spilt fotball på et drøyt år.
En klubbkaptein drar frem de beste egenskapene når det trengs. Dette trofeet fortjener du Per. Gratulerer!
