Arsenal befinner seg på en skuffende 6. plass i Premier League, etter at halvparten av årets kamper er unnagjort.
Ettersom "Boxing Day" gikk av stabelen uten kanonene i aksjon, står vi fremdeles med 19, av totalt 38, spilte kamper i ligaen i år. Ingen virker å kunne ta opp kampen mot det tilsynelatende ustoppelige City-toget, som ser ut til å avgjøre ligatittelen allerede i desember.
Sesongens første kamp var på mange måter et symbol på hva som var i vente. En emosjonell berg-og-dalbane, hvor sterke og svake prestasjoner overlapper hverandre bortimot hver eneste uke. Det er så godt som umulig å spå hvordan vi vil se ut på gressmatta før avspark.
Leicester ble slått 4-3 etter en heldramatisk snuoperasjon på tampen av oppgjøret. Gledesrusen av å ha avgjort med to mål rett før slutt så ut til å overdøve varseltegnene kampen egentlig introduserte. Vi så mildt sagt usikre ut defensivt, selv om det i denne omgang var krutt nok offensivt. Det man skjønner i ettertid er at vi per dags dato ikke er gode nok offensivt til å veie opp for det vaklende forsvaret.
Mot Stoke og Liverpool ble dette så til de grader avslørt. Mot Stoke sleit den offensive bataljonen med å få hull på byllen, og den vilkårlig oppsatte forsvarsrekka maktet ikke å holde stand. På Anfield ble vi skolert i hvordan fotball skal spilles, og måtte dra hjem til London med halen mellom beina. Vi var dømt sønder og sammen av samtlige fotballeksperter.
September skulle derimot vise seg å være en opptur. Bournemouth ble feid av banen av revansjelystne gunners. På Stamford Bridge leverer vi en av de bedre bortekampene vi har hatt mot et topplag på veldig lenge. Vi var uheldige som ikke fikk med oss tre poeng, og man kunne se positive tegn i laget nå. Kanskje var vi inne på noe i år likevel?
WBA og Brighton blir oppskriftsmessig sendt hjem med tap. Positiviteten begynner å spre seg, før vi så drar vi til Watford, og går på en ny smell. Hva som skjer her er ikke godt å si, men vi blir kjempet i senk, og vi gjør det vanskelig å være uenig med Troy Deeneys kommentar etter kampen, om at vi ”lack cojones”.
Men hva skal man si? Everton knuses 2-5 på Goodison, og vi slår Swansea på hjemmebane. Så venter syretesten. Et sprudlende Manchester City på Etihad, etterfulgt av et formsterkt Sp*rs på Emirates. Wenger overrasker alle, og putter Coquelin i midtforsvaret. Det skulle vise seg å være en taktisk blunder, og vi ble overkjørt i store deler av kampen.
Mot Tottenham, derimot, var vi påskrudd fra start, og fikk en etterlengtet opptur i et toppoppgjør. En godt gjennomført kamp, som setter standarden for resten av november, hvor vi vinner resten av kampene, før møtet med Manchester United på Emirates.
Her er vi alt annet enn påskrudd fra start, og forærer de røde djevlene en tomålsledelse etter ti spilte minutter. Fra 0-2 til slutt er vi det beste laget, men vi taper likevel 1-3. Sesongen i et nøtteskall.
Resten av desember har vært preget av sjansefattige og målfattige oppgjør. Vi har scoret to mål på tre kamper, mot henholdsvis Southampton, West Ham og Newcastle. Med all respekt er ikke dette godt nok. Hjemme mot Liverpool har vi fem gode minutter. Ellers blir vi for små i mange aspekter av spillet, og hurtige og angrepsvillige liverpoolspillere skaper store problemer for våre ellers så ballsikre midtbanespillere.
Man kan nærmest hevde at hele laget vårt lider av schizofreni, for man vet aldri om man får se verdens beste lag i aksjon, eller et lag som knapt nok holder følge med et championship-lag. Det er nettopp dette som gjør det så frustrerende å være arsenalsupporter. Vi kan aldri gi helt opp, for plutselig banker vi Tottenham imot alle odds, eller scorer 5 mål på Goodison Park.
Dessverre kan vi også bli kriget i senk av et Watford-mannskap med større vinnervilje enn oss; som liksom skal være med å kjempe om ligatittelen.
Det gjenstår 19 serierunder før pokalen skal leveres ut, og neste års Champions League-deltakere er bestemt. Vi har mye potensiale i dagens tropp, men det gjelder å få ut dette i hver eneste kamp videre. Alexis må stå opp fra de døde, Özil må etablere toppnivået, og spille som den verdensklassespilleren han er, hver uke. Forsvaret må opp mange hakk, og tenningen må være i alle før hver eneste kamp!
Fansen må stille seg bak laget, og synge spillerne frem. Det er det eneste vi kan gjøre.
Victoria Concordia Crescit!