Mannen med planetens mest silkemyke panne forlater oss etter fem og et halvt år i klubben.
En av de mest kritiserte spillerne vi har hatt i klubben i nyere tid takker for seg. På tross av et ekstremt godt scoringssnitt, og en upåklagelig profesjonalitet, ble Giroud aldri helt akseptert på Emirates Stadium.
Etter å ha blitt skjemt bort med raske enmannsangrep i Anelka og Henry, og tekniske x-faktorer i Bergkamp og van Persie, ble det stilt særdeles høye forventninger til den nyervervede toppscoreren fra overraskelseslaget Montpellier i 2012.
Det var nok relativt få som hadde hørt om Olivier før 11/12-sesongen, da han skøyt Montpellier til en smått sensasjonell ligatriumf i Ligue 1. Likevel, vi hentet toppscoreren til seriemesteren, og det fører med seg et ekstra press.
Det tok tid før han fikk hull på byllen. Etter å ha posisjonert seg godt, men misset en del sjanser innledningsvis debutsesongen, fikk han endelig hull på byllen i syvende serierunde, mot West Ham på Upton Park.
Siden da har det ikke vært langt mellom scoringene, selv om hans første sesong endte med totalt bare 11 ligascoringer. 73 Premier League-mål på 180 kamper er derimot absolutt innafor hva man kan forvente, så hvorfor ble aldri Olivier tatt inn i varmen blant fansen?
Det er mange grunner til det. Giroud ble hentet inn som en ren erstatning for vår desidert beste spiller fra den foregående sesongen – Robin van Persie. Simultant med at Giroud ble et steg ned kvalitetsmessig fra hva vi var vant med, fortsatt RvP storspillet for vår rival Man Utd, noe som nærmest illustrerte maktforskjellen ytterligere.
Han ble også hentet for det som den gangen var en av de høyere summene klubben har punget ut for en spiller, og ble dermed sett på som en storsatsning i overgangsvinduet, sammen med Podolski og Cazorla.
Poldi og Cazorla ble to helt andre figurer i klubben. Cazorla storspilte, og ble hyllet for sin inntreden. Podolski er en fargeklatt det er lett å like, og hadde nok fordelen av å være et stort navn forut sin ankomst i klubben. For Oli var det verre.
Selv om hans styrker utvilsomt er enestående, og det absolutt ikke er mange bedre enn ham med ryggen mot mål i det oppbyggende spiller, eller i duellspillet i boksen, så er en slik type spiss ofte for begrenset for virkelig gode lag.
Han er på mange måter en mer tradisjonell #9, med mer power enn pace. Likevel suppleres kraften med en aldeles nydelig finesse. Førstetouchen hans inneholder ofte like mye silke som en 50-meterspasning fra Pirlo.
Mange vil hevde at scorpionscoringen mot Palace i fjor var hans fineste for klubben, men jeg mener 2-1 målet mot West Ham i 2014 er det beste eksempelet på hvor deilig spiller Olivier Giroud er. Under hardt press i 16-meteren legges kula dødt med godfoten, før han knuser til med feil fot og sender ballen kontant mellom beina på keeper.
Problemet med spillere som Giroud er at de ofte blir for avhengige av laget for å prestere. Med en såpass begrenset bevegelighet er det sjeldent han kan prege kamper på egenhånd, og virkelig ”stand out moments” blir langt om hverandre.
Likevel fortjener Giroud en stor takk fra oss i Arsenal. Det gjør vondere å se ham i Chelseadrakt enn å se Alexis i Uniteddrakt. Han har virkelig gitt alt for klubben, og selv om det ikke har holdt til ligagull, er det ingen som kan anklage ham for å ikke prøve sitt beste.
Selv om det er Chelsea han har signert for, så ønsker jeg Oli, mannen med pannebrask av silke, lykke til videre i karrieren.
Takk for de gode minnene!
Once a gooner, always a gooner