Et nytt år er over oss og for Arsenal byr det på flere utfordringer.
Ja, da er kalkunen eventuelt pinnekjøttet fortært, slumpen med akevitt hevet innpå og siste boks julepils hellet ned i en salig cocktail? Fint.
Hverdagen er over oss igjen, og i Nord-London burde de involverte rundt Arsenal virkelig trå til med blanke ark og nye øyne – for det er mye rusk i en gang så velsmurt kanon.
Vi forlot 2017 på typisk Arsenal-vis. De siste sesongene har ikke akkurat merkedager og Arsène Wenger vært synonymt med jubel og glede. Vi husker alle den mørke dagen på Stamford Bridge når franskmannen rundet 1000 kamper som manager i Arsenal. Mageplask og 6-0 tap på brua.
Nyttårsaften ble Wenger manageren med flest kamper i engelsk elitefotball, og det som kunne blitt en perfekt inngang på det nye året, ble heller en festbrems når West Bromwich ble forært straffe på mystisk vis kun minutter før slutt. Når man likevel er avhengig av selvmål og ikke klarer å forsvare inn ledelsen mot ligaens dårligste lag, ja, da er det ingenting å gråte over.
2017 er ikke et år som blir å gå inn i Arsenals historiebøker som vellykket. Bråstopp i Champions League, som vanlig, bak Tottenham på tabellen for første gang siden internett ble oppfunnet og ingen kaviar og champagne med de beste i Europa i pågående sesong. I tillegg knotet Wenger rundt i bortimot et år før han til slutt skrev under ny kontrakt noe som brakte usikkerhet i foregående sesong.
I denne sesongen skulle man likevel slåss om gull, meldte jungeltelegrafen i Nord-London. Lyons største profil i form av Lacazette ble hentet inn og det samme ble fjorårets venstreback i Bundesliga, Kolasinac. Arsenal skulle ut i Europa League, noe som betydde at man kunne hvile flere i midtuken og starte med reserve, og starte sterkt i hjemlig serie når det endelig var helg.
Fasiten så langt i sesongen forteller at Arsenal er 21(!) poeng bak en suveren ligaleder Manchester City. Wengers menn har allerede bokført seg poengtap i snaut halvparten av kampene der fem er endt uavgjort og fem er allerede tapt. De tre foregående sesongene har man tapt 7, 7 og 9. I tillegg er poengfangsten dårlige i år enn på samme tidspunkt i fjor. Man er videre med god margin i Europa League med et reservepreget mannskap, men har på ingen måte klart å utnytte dette i form av sterkt mannskap i helgene.
Hvordan i faen er vi kommet hit, tenkte du når Rodriguez satt inn straffen i det 89. minuttet 31. januar 2017. Ja, det skal vi prøve å komme fram til her – om alt er rett kommer an på øynene som ser, men noe rett blir vi å komme inn på – og det er ikke garantert at du blir i bedre humør når du scroller deg gjennom her.
Jeg har valgt å dele dette inn i tre deler der to første gjelder nå og den tredje gjelder utfordringer i horisonten.
1.Det som ikke skulle skje igjen – skjedde sesongen etterpå.
Sesongen 2016/17 er som sagt ikke mye å skrive hjem om foruten en fantastisk innsats i sesongens siste kamp når man slo Chelsea i FA-cup finalen med sifrene 2-1. Sesongen ble likevel overskygget av Arsène Wengers kontrakt-situasjon.
Franskmannen satt på en utgående kontrakt og om han skulle forlenge eller overlate roret til noen andre ble det store spørsmålet som skulle påvirke Arsenals sesong negativt. Når Wenger selv ble spurt om dette, var svarene fraværende og forvirrende – man skulle nesten tro dette gjaldt statshemmeligheter under Sovjet-tiden.
Det ble endelig klart i løpet av sommeren at franskmannen tok to nye år – kanskje så man an hvordan sesongen endte før man endelig tok en avgjørelse, og om det var rett avgjørelse eller ikke tar vi ikke her.
Likevel – Wenger innså og uttalte også senere at denne framgangsmåten var en giganttabbe. Ikke bare var det uro i spillergruppen, men også fansen. Det var en spent situasjon som man uthalte for lenge. Dette skulle man unngå i framtiden.
Igjen sitter vi i samme sumpa et år etterpå – denne gang gjelder det Alexis Sanchez og Mesut Özil, lagets to desidert største stjerner og begge med utgående kontrakter til sommeren. Det er heller ikke første gang man sitter i denne situasjonen med spillere, og spørsmålet er om Arsenal er for snill eller om man ikke lærer fra tidligere kontraktspørsmål? Uansett, engelsk media elsker dette og melker det for det det er verdt, mens fansen får miksede signaler både fra klubb og spillere.
Kroppsspråket til førstnevne har til tider sagt at Arsenal snart er et lukket kapittel, mens andre ganger bankes det på hjertet og logoen og det jubles. Om situasjonen blir den at en av dem blir, er det nok den tyske magikeren Mesut Özil som blir værende i Nord-London. Han har til tider vært toneangivende i år og framstått som en viktig spiller og har i tillegg et kaliber som er vanskelig å finne en erstatter til. Sanchez har vært mer en humørspiller. Den Alexis vi ble kjent med de første sesongene, er nesten ikke til å kjenne igjen i flere kamper. Balltap, null produktivitet og generelt grinete kroppsspråk er mye av statusen rundt chileneren. En gjennomført atlet og joker når han er «på», men det har vært for sjeldent hittil i år. Er den av de to som er «lettest» å erstatte, om man kan si det sånn.
Uansett sitter vi igjen med en uholdbar situasjon som garantert påvirker spillergruppa, selv om Wenger forteller ved vær anledning at dette ikke er tilfelle. Nå må Arsenal lære å ta tak i dette mye tidligere og bli strengere med spillere som vipper – man må være knalltøff og sette en standard.
2.Formasjonen, forsvaret og det evige midtbanespørsmålet
Arsenals gyldne år under Arsène Wenger var med en 4-4-2 formasjon, og det nærmeste Arsenal har vært å vinne ligaen etter 2003/04 sesongen var i 2007/08 da man havnet noen fattige poeng etter Chelsea – også da i en tradisjonell 4-4-2.
Noen år etterpå skiftet Wenger imidlertid til 4-3-3, og gikk derfra til 4-2-3-1 og har eksperimentert med 3-4-3 i snaut 7 måneder. Spørsmålet er om dette ikke har vært en generaltabbe?
Ser du på dagens tropp er den selvfølgelig bygget for en 4-2-3-1 formasjon da Arsenal har flust av midtbanespillere. Det siste tilskuddet i forsvarsrekken, Sead Kolasinac, ble hentet med 3-4-3 i tankene da han passer bedre som Wing-back enn en tradisjonell back. Dog passer hverken 3-4-3 eller 4-2-3-1 den nye profilen foran noe særlig. Alexandre Lacazette blir for ensom på topp.
Franskmannen er ingen targetspiss sammenlignet med Giroud, men en bakromsspiss. Han trenger desperat en makker som er først på eventuelle innlegg eller langpasninger. Lacazette er best med ansiktet mot mål, ikke ryggen. Arsenal sliter enormt med uttelling foran mål sammenlignet med resten av det som nå er blitt topp seks klubbene. At man ikke utnytter Lacazette bedre kan være en del av svaret her. Giroud hadde vært den perfekte makkeren for dette. De to sammen foran kunne løst mye.
Det er ingen skam å snu. Et tilbaketog til 4-4-2 kan løse mye framover. Det dukker imidlertid opp et hav av nye spørsmål – hvem skal spille på midtbanen i den gamle formasjonen? I dagens situasjon hadde Sanchez på kant samt Özil sentrakt vært en selvfølgelighet, men de to andre plassene? Arsenal har et hav av midtbanespillere som kjemper om noen få plasser og ingen er interessert i å se på kamper fra benken.
*****
Når det gjelder midtbanen er den i dag for svak – og kanskje har man ennå ikke funnet rett kombinasjon her. Uansett er det ikke å stikke under en stol at man savner en organisator av rang her. De defensive midtbanespillerne gjør ikke jobben sin tilstrekkelig godt nok og dermed klarer de heller ikke å gi forsvarsrekka den nødvendige hjelpen de trenger når motstandere angriper. Klisjeen om at man ennå jakter på «den nye Vieira» er like aktuell i dag som for fem år siden.
Mange trodde vi fikk det i Granit Xhaka, men den gang ei. Wilshere er dog tilbake etter skademareritt og utlån. Kan fort bli en viktig brikke på midtbanen til Arsenal da verken Elneny eller Coquelin er gode nok som førstevalg. Kan også fort vise seg at en kombinasjon Ramsey / Wilshere / Xhaka kan være en vei å gå. Vi så for eksempel mot formsterke Crystal Palace at trioen Özil – Wilshere – Xhaka hadde en over gjennomsnittet god dag på kontoret og koste seg ute på matta.
*****
Arsenal er laget i Premier League som har sluppet inn flest mål basert på personlige feil og man har som nevnt tapt fem kamper allerede, samt at man har spilt fem uavgjort. Det tilsvarer poengtap i nært halvparten av kampene (11 seiere). Skal man være i toppen av engelsk fotball, er dette for tynn suppe.
Som vi var inne på, har midtbanen servert lite hjelp, men også bak mangler Wenger en leder som organiserer og komanderer kampens hete og trekker opp ermene når det trengs. Koscielny har lenge vært vår beste stopper, men viser mer og mer at han ikke blir yngre. I år har franskmannen rett og slett mistet hode ved flere tilfeller og servert ballen til motstandere i livsfarlige situasjoner.
Er resterende stoppere gode nok? Muligens. Defensiven kan se grei ut ved flere tilfeller, men så fort motstander får angripe rett mot vår backlinje da de defensive midtbanespillerne ikke hjelper tilstrekkelig eller at motstander har litt momentum, ser det fort kaotisk og ustrukturert ut.
Da kan en fort spørre seg: ser ikke Wenger dette? Ser ikke Steve Bould, en gammel forsvarsbauta, dette? Har man ikke flere analytikere som ser gjennom kampen både med og uten disse to herrene i etterkant? Det er oppsiktsvekkende at dette ikke blir tatt tak i, for det er så tydelig at det er grep både på midtbane og i forsvar når det kommer til ledelse og organisering som må til for å minske antall innslupne.
3.Kontrakter og transfers i horisonten
Med kontraktsituasjonen til Özil og Sanchez i bakhodet, er det flere tilfeller som det burde jobbes med i nærmeste framtid – enten forlengelse eller nyinnkjøp. For de to neste somrene er det flere spillere som står uten kontrakt om ikke noe annet gjøres.
I tillegg til de to nevne herrene, står Jack Wilshere, Per Mertesacker og Santi Cazorla uten kontrakt til sommeren allerede. Førstnevnte jobbes det med, og i følge Wenger står det nå å vipper på det økonomiske før man er enige. Om man ikke blir enige, og Wilshere er ferdig, er det uten tvil en mørk dag i klubbens historie. En ordentlig Arsenal-gutt trengs i troppen. Mertesacker er ferdig til sommeren, og går inn på trenersiden og vår kjære Santi er etter alle solemerker ferdig på toppnivå etter det skadehelvete han har opplevd. Synd for vår lille spanske tobente matador – han har vært savnet lenge.
Sommeren 2019 er ikke lenge til når du tenker fotballkontrakter og da er følgende spillere uten kontrakt om ikke annet skjer; Ospina, Cech, Monreal, Debuchy, Ramsey, Walcott, Akpom, Welbeck og Giroud.
Noen av disse er kanskje ferdige i Arsenal før den tid, men slik er stå i dag.
Samtidig er det gjort fornyelser på transferfronten – ikke i form av spillere, men av ansvarlige. Vi må først og fremst bare innse at Arsenal mest sannsynlig ikke blir å konkurrere med prisene som er rådene om dagen. City har lagt nesten £300 millioner for forsvarsspillere på noen år, samt at United har investert i milliardklassen og Liverpool nylig frivillig betalte £75 millioner for en midtstopper. Helt sinnsyke priser, og kanskje har man innsett at dette ikke er realistisk og tatt grep.
Det har nemlig skjedd en del i Nord-London som kan påvirke Arsenals aktivitet på overgangsfronten.
Scout-sjef Stewe Rowley er historie, og man har hentet inn Sven Mislinat fra Borussia Dortmund. Han har spillere som Kagawa, Pulisic, Aubameyang og Dembele blant noen på sin merittliste og har fått kallenavnet «Diamond Eye» i prosessen. Hans måte å se spillere på skal gi Arsenal en ny dimensjon. Francisco Cagigao har vært en del av Arsenals virksomhet lenge, men har fått en økende rolle. Har fått oppmerksomhet og blitt en ettertraktet mann. Var viktig når man signerte Fabregas, Bellerin, Cazorla og Sanchez. Raul Sanllehi har tatt farvel med Barcelona der han var toneangivende i overgangene til Neymar og Alexis og har landet i London og til slutt har Huss Fahmy tatt rolle som kontraktsjef.
Forandringer fryder og det blir spennende å se hva denne gjengen kan få til framover.
Nytt år, nye muligheter, sies det. La oss håpe på et godt år for Arsenal, og det kan vel ikke starte bedre enn med en seier mot Chelsea allerede i morgen?
COME ON ARSENAL!