En historie om Le Professeurs siste 12 år som Arsenal- sjef.
Mens klubben ridde på tsunamien av suksess etter Invisibles-sesongen i 03/04, og de andre seks troféene Wenger og Arsenal plundret siden hans ansettelse i 1996, satte de ut på et større eventyr da de annonserte at en ny stadion skulle stå klar i 2006. Dette var når Wengers siste tidshalvdel i nord London begynte.
En tid Wenger selv beskrev som vanskelig.
- Det var, for meg, den største perioden med press mellom 2006 og 2014. Om du sa jeg skulle gjøre det igjen i dag ville sakt ‘nei takk, jeg etterlater det til noen andre’, sa han i mai 2017.
Det er et eventyr om en ny tid, vanskelige valg, suksesser og nederlag, og en overraskende slutt.
En ny tid
I kjølvannet av en dramatisk sesongfinale i 05/06 kampanjen når Arsenal overgikk Tottenham på aller siste dag av sesongen og tok fjerdeplassen foran nesen på deres bitreste rivaler og kunne igjen feire St. Totteringham’s Day, og nådde Champions League- finalen men tapte mot Barcelona, skygget en mørk tåke over Gunners og deres nye 60,000- seters slott.
I de følgene ni årene erfarte Arsenal et tørke av sølvtøy som ingen andre i deres historie siden 80- tallet. Å flytte til Emirates stadion kom med en heftig pris også, 4.22mrd kroner var den totale kostnaden. En tåke av skyhøye regninger fra banken blindet alles syn, og for én mann til å guide alle gjennom denne nye usikre tiden.
Wengers tidligere suksesser beviste ham til å være den klare kandidaten til å vise vei. Til og med banken ville ha garantier om at franskmannen skulle bli i Arsenal før de godkjente finansieringen av stadion. I denne tiden, mens store banklån skygget all solskinn over Emirates, konstruerte Arsenal og Le Professeur en modig plan.
Med stadig forsvinnende minner om å løfte troféer bestemte Wenger og Arsenal- styret seg for å betale banken tilbake raskt i stedet for langsomt: For å la solskinnet lyse over gresset på Emirates igjen før enn senere. En primær måte å gjøre det på var gjennom spillersalg.
En beslutning som ville risikere Arsenals resultater på banen, men en avgjørelse som bør applauderes i ettertid. Med en dyr og aldrende tropp, Chelsea som brukte Abramovichs sine penger som om det hadde en utløpsdato og regninger tykke som permer, var tiden moden for en ombygging i Islington. Et ferskt lag som skulle rose en ny state-of-the-art stadion.
Fra 2005 til 2008 dro Patrick Vieira, Robert Pires, Sol Campbell, Ashley Cole, Freddie Ljungberg, Jose Antonio Reyes og vår konge, Thierry Henry, klubben. På toppen av det la Dennis Bergkamp opp også.
Konsekvensen av disse avgangene sammen med begrenset finanser var Wengers nye tilnærming for klubben: Å hurtig utvikle unge talenter til førstelaget ved å kaste dem ut på dype havet tidlig, i stedet for å gi de tilgjengelige plassene til erfarne seniorspillere. Wenger var alltid liberal med å gi ungdommen sjanser, men den nye robuste finansielle strukturen akselererte ideologien betraktelig. Disse tre årene så debutene til Walcott (17 år), Wilshere (16), Ramsey (17), Song (18), Diaby (19) og Denilson (18). De neste tre årene ga Gibbs (19), Szczesny (20) og Oxlade-Chamerlain (18) sine første kamper på seniornivå. Alle hadde en lang og betydelig rolle i Arsenal.
I denne perioden forlot også Wengers venn David Dein, som hadde en instrumental rolle i å hente franskmannen til klubben, Arsenal- styret. En avgjørelse Wenger slet med i ettertid. Og Stan Kroenke hadde bitt seg fast i klubben etter å ha kjøpt sine første 10% av aksjene i 2007.
Mens klubben jobbet hardt me å krympe tornet av regninger gjennom årene skinte solskinnet mer synlig gjennom tåken for de som betalte lånet, men ikke for de som fulgte laget uke inn og uke ut fra favorittsetet sitt på Emirates eller i stuen.
Resultatet var at andre klubber som Chelsea og Man United fortsatte å betale heftige summer for spiller mens sjefene i Arsenal pekte til regnskapskontoret sitt. Dette utvidet distansen fra Arsenal til de andre topplagene. Og med det ble sølvtøy utelatt inntil videre, noe som gjorde fansen mer og mer tørste. Heldigvis så nådde ikke solskinnet fansen under tåken for dem til å kreve et middel for tørsten sin, og for fullt vise sin misnøye. Enda.
“Kanskje Wengers mest undervurderte prestasjon”
Siden Wengers menn flyttet til Emirates i 2006 vant ikke klubben noen cup- troféer, og samlet fem tredje- eller fjerde- plasser i ligaen i deres første fem år i sitt nye bosted. Det var enda en mørk tåke over Arsenal, men dens fordampning eskalerte seg i 2011. Solskinnet nådde gresset igjen for første gang da Arsenal slo et av fotballhistoriens beste fotballag: Guardiolas Barcelona, 2-1 på hjemmebane.
I 2011 ble Kroenke eier i Arsenal etter å ha samlet 62.89% av de totale aksjene etter kjøp av Danny Fiszman og Lady Nina Bracewell-Smiths andeler i klubben. Enda et stort steg i Arsenals historie, men lite forandret seg på banen.
De to påfølgende sesongene, mens planen om betale banken fortløpende fortsatte, profiterte Arsenal £21m fra spillersalg. Mange av Wengers best utviklede spillere forlot klubben, inkludert Fabregas, Nasri, Clichy, van Persie og Song. De ble erstattet med Arteta, Gervinho, gode- gamle Andre Santos, Podolski og Santi Cazorla.
I kontrast var Man Citys netto- forbruk i den samme perioden £71m, Man Uniteds var £102m mens Chelsea splasha ut £134m.
Det var samme prosedyre av å selge stort og investere smått. Det er kanskje i denne perioden at Wengers beste og mest undervurderte prestasjon oppsto. Han styrte Arsenal inn i Champions League varmen på tross av økonomiske begrensninger og ofte et legekontor fullt av pasienter, mens andre topplag brukte opptil syv ganger mer penger på nye spillere. Gunners sin plan om å betale banklånet raskt ville ikke fungert i nærheten like effektivt uten den øverste europeiske turneringen på kalenderen. Alt ble også vanskeligere etter den arabiske opprettelsen i Man City i 2008, som la til enda et topplag i serien.
(Foto: Stuart MacFarlane)
Til tross for alt dette grodde bare misnøyen hos Arsenal- fansen. En tid som virkelig beviste at det å leve opp til gamle forventninger og konsistente resultater på banen er det eneste som teller, og at tålmodighet er mangelvare i tørste fotballfans.
2014: “The Promised Land”
Den mørke tåken av finansielle begrensninger forduftet for fullt i 2014. Arsenal kunne endelig frigjøre seg selv fra deres lange kommersielle avtaler med Nike og Emirates, som var under standaren til andre topplag, og forhandle til seg nye og mer lukrative kontrakter. Et år Jeremy Wilson fra The Telegraph kalte The Promised Landfor Gunners. Arsenal forhandlet i land en bedre avtale med stadionsponsor Emirates og prutet, på den tiden, den mest lukrative avtalen i britisk fotball da Puma fikk plass over det høyre brystet i stedet for Nike.
Og de gode nyhetene fortsatte da Arsenal endelig vant et trofé for første gang siden Vieira smadra inn det siste straffe i FA cupfinalen mot Man United i 2005. Det hadde tatt ni lange år da Arsenal slo Hull etter å ligge under 2-0 etter åtte minutter i en ukomfortabelt katartisk 3-2 overtids-seier i FA cupfinalen på sluttstreken av 13/14- sesongen.
(Foto: Kristy Wigglesworth / AP)
Endelig økonomisk konkurransedyktige igjen så knuste Arsenal den totale overgangsrekorden sin da de brukte £107m (den forrige summen var £59m) på Alexis, Welbeck, Chambers, Debuchy, Ospina og Gabriel, mens bare Vermaelen, Sagna og Djourou forlot klubben for £25m i løpet av 2014 sommeren.
Gunners fortsatte den nylige suksessen og flyttet plass til enda mer sølvtøy i troféhyllen neste år. Denne gangen feiet de Aston Villa til sides i en 4-0 seier, igjen i FA cupen.
Mange trodde med sølvtøy på siste dag i enhver av de to siste sesongene, etter nesten et tiår med mediokre resultater, ville være enden på Wengers regjering i Arsenal. På mange måter så burde denne historien ende her. Men det gjør den ikke.
The Promised Landlevde virkelig opp til navnet sitt. Arsenal var ikke blant de aller største kundene på overgangsmarkedet, men de var endelig i nærheten av de andre topplagene, og nøyt omsider smaken av sølvtøy igjen.
2014-2016: Det som går opp må komme ned igjen
Retningslinjen pekte opp for Gunners. Alexis var en øyeblikkelig suksess i sin debutsesong med 37 målpoeng på 52 kamper. Arsenal vant troféer igjen og brukte penger som de andre lagene.
Men, antallet Wenger- kritikere minken ikke signifikant av den grunn. De gikk inn i stille dvale i stedet, enda med fundamental vantro mot manageren: “Hans ‘gammeldagse’ tenkemåte, hans taktikk og hans manglende evne til å vinne de største kampene mot de beste langene. Slik blir det ikke liga- trofè av.”
Like spennende som 14/15- sesongen var, så var 15/16- året frustrerende. Arsenal fulgte opp rekordåret uten å signere noen utespillere, selv om midtbanen og spiss- plassen så ukomplett ut. Gunners kjøpte inn Cech for £13m og senere Elneny i januar for £11m. Det var et år når, utrolig nok, Chelsea, Man United, Liverpool og Man City alle under presterte. Et perfekt tidspunkt for Arsenal til å gripe tak i ligaen og bli kronet konger av England igjen, for første gang siden The Invinsiblesi 2004.
15/16- sesongen så Arsenal lede sesongen ved nyttår, slite i starten av den notorisk vanskelige perioden i starten av andre halvdel av sesongen, til å gjenopprette juleformen og slå ligaleder Leicester fra en Welbeck- header med sekunder igjen å spille. Uheldigvis var klimakset av feiringene den dagen for tidlig, for Arsenal vant kun fem av de siste 12 kampene i ettertid. Arsenal endte på annenplass, ti poeng bak Leicester.
Den samlende skuffelsen av å tape den første nære tittelkampen siden fire- poengstapet til Man United i 2008 mot et my mindre lag, ikke kjøpe noen erkjente utespillere i økonomisk grønne tider, hellet av flere under presterende rivaler og å bli slått ut av Champions Leagues siste 16 for sjette år på rad gravde opp hele hæren i Wengers motsetning, senere kalt Wenger Out Brigade. Resultatet var en fanbasen revet i to som et vått ark.
(Wenger Out protest etter Arsenal tapte 10-2 i aggregat mot Bayern München)
Men kanskje Wengers største underskudd var hans manglende evne til å gjenoppfinne Arsenal taktisk igjen. Arsenal var kjente for brutal angrepsfotball i Henry/Vieira tiden, vakker pasningsfotball under Fabregas sitt ansvar, men, når raske pasninger ikke var nok og motstanderen ble smartere og rikere fant ikke Wenger riktig sti å lede klubben på lengre for første gang, etter en årrekke med over prestasjoner i vanskelige økonomiske tider med topp fire plasseringer. Når The Promised Landankom og tåken forduftet fra Emirates hadde Le Professeur gått tom for idéer.
Arsenal var i taktisk limbo. Mens de slet med å finne sin nye identitet ved å spilte en grå, ineffektiv strategi som virket satt på “standard”, skrudde de andre topplagene den opp på “ekstrem”. Resultatet ble ikke akkurat kjedelig fotball men ikke spennende heller, men det var aldri godt nok til å vinne de største troféene. Wengers taktiske kunnskaper ble avslørt som mindreverdig til hans skarpeste rivaler, i en fotballverden som virket til å ha gått han forbi. Dette var et definerende tidspunkt for fansen: “Han har alle ressursene til å nå toppen, men til syvende sist så når vi ikke opp.”
Styret løsnet pengekranen igjen og Arsenals netto forbruk på nye spillere var £87m gjennom 16/17 sesongen. Xhaka, Mustafi, Perez og Holding ankom klubben til supporternes første fornøyelse. I tillegg var stallen stor og sterk med Alexis og Özil i sin beste alder, det var mer senioritet i laget ettersom Wenger hadde etterlatt sitt gamle prosjekt om å fostre unge talenter til førstelaget, og til sist, hva de fleste Arsenal- fans føler på starten av hver sesong: Håp og begeistring, selv om det sjeldent varte lenge etter fanbasen var så splittet og nådde nye ekstremer hvert år.
Wenger implementerte ingen nye idéer i taktikkboka si. Arsenals identitetskrise vokste mens andre topplag sementerte sine. Når 16/17- sesongen konkluderte, plasserte Gunners seg utenfor topp fire for første gang siden Wengers ansettelse. Et sjokk som helte bensin på bålet som Wenger Out Brigade allerede hadde fyrt opp. Flammene nådde nye høyder når franskmannen ble belønnet med ny to-års forlengelse etter sesongen. Krigssonen som er sosiale medier ble bombadert med ikke-slukkbare diskusjoner. Ett populært sitat som kom ut fra Wenger Out siden var Harvey Dents berømte ordtak: “You either die a hero or live long enough to see yourself become the villain.”
Catalyst for change: Begynnelsen på slutten
Etter den skuffende 16/17- sesongen, og bare dager etter Wenger hadde signert sin nye kontrakt, forsikret Arsenal CEO Ivan Gazidis supporterene om store forandringer i klubben. Ingen visste hva det betydde, men med etterpåklokskap er det klart: Dette var begynnelsen på slutten for Wengers tid som Arsenal- sjef.
(Wenger og Gazidis)
Sammen med styret ansatte Gazidis Darren Burgess som sjef for sportslige prestasjoner, Huss Fahmy som ny kontraktsforhandler og Jens Lehmann som førstelagstrener.
Dette forvirret fanskaren. Dette kan vell ikke være Gazidis sitt mesterverk? Nei, det var det virkelig ikke.
Mot slutten av 2017 ankom også Sven Mislintat og Raul Sanllehi som respektive sjef for rekruttering og fotballdirektør hos klubben. Ansettelsene av den tidligere Dortmund speideren og den foregående Barcelona direktøren klarifiserte Gazidis sin agenda: Arsenal forberedte seg på en fremtid uten Wenger ved roret, og at hans seneste kontraktsforlengelse var for å gi klubben tid til å fasilitere et nytt system. Et system i hvor den nye manageren kan være fri for alt ekstra- ansvaret Wenger hadde samlet over 22 år som sjef.
Store spillerforandringer var også del av Gazidis sitt “Catalyst for change”. I sommeren av 2017 kvittet Arsenal seg med kjente spillere i platå som Walcott, Oxlade-Chamberlain, Gibbs og Coquelin. Senere, i et hektisk januar- vindu, fulgte Giroud veien ut til Chelsea og Alexis, med seks måneder igjen på kontrakten, ble solgt til Man United for prisen av en Mkhitaryan. Klubben slo også overgangsrekorden i begge sommer- og vinter- vinduene når de kjøpte Lacazette for £48m og Aubameyang for £57m. I tillegg ble Mertesacker annonsert som ny manager for akademiet etter sesongen. Alt i løpet av en sesong.
Mange deler av Arsenal- kroppen beveget seg samtidig. Til slutt var det eneste positive resultatet ute på banen å nå semifinalen i Europa League mot Atletico Madrid. Prestasjonen i ligaen var enda verre enn fjorårets femteplass, da Gunners tok sjetteplassen denne gang.
Mer og mer fans holdt seg hjemme fra Emirates gjennom andre halvdel av 17/18- sesongen. Supportere hadde i større grad grodd seg frustrerte av å aldri nå opp til toppen over det siste tiåret, og på våren av 2018 utviklet frustrasjonen til apati. Til tross for at speakeren på Emirates annonserte en full stadion hver uke var sannheten at rundt 15,000 seter sto tomme. Folk ga opp håp. Og eier Kroenke følte presset av en uinteressert fanbase for fullt.
Katalysten - og ‘au revoir’ overalt
På 20. april annonserte Gazidis at klubben hadde kommet til en gjensidig avtale med Wenger om å avslutte samarbeidet etter nesten 22 fulle år. Nyheten ble solgt som at Wenger forlot Arsenal med et oppfordrende hvisk i øre fra Gazidis, men med tanke på hans respekt for å se ut kontraktene sine (han hadde ett år igjen), at han sa han enda var sulten på å trene lag, hans betingelsesløse kjærlighet for klubben og mulighetene hans til å dra på bedre vilkår tidligere insinuerer at han mer sannsynligvis ble dyttet ut døra.
Med syv kamper igjen av sesongen gikk Wenger på en avskjedsturné og mottok fine gester av respekt for sitt totale bidrag til Arsenal, Premier League og fotballverdenen hvor enn han gikk. Han kunne avslutte sin regjering i klubben med en gave selv: Å vinne Europa League. Det var Wenger og Arsenals siste sjanse til å vinne tilbake en plass i Champions League. Uheldigvis tape Gunners 2-1 mot Atletico, mye en konsekvens av alltids- konsistente Koscielny og hans tragiske tabbe på Emirates. Koscielnys stagnerende form som en eldre spiller og hans feil som resulterte i Atleticos bortemål illustrerer Wengers fall fra skyene med stor likhet: En vakker ting varer ikke evig.