Mange spørsmål, veldig få svar - tingenes tilstand i Nord-London.
Han var en slagen mann, godeste Wenger.
Når halvtimen var spilt mot Manchester City den første dagen i mars, var kampen i realiteten over.
Og kanskje var den over også før 0-3 kom også?
Likevel, et for anledningen halvtomt Emirates fikk se sitt lag bli effektivt knust og deres manager være mer opptatt av å studere gresset foran tærne sine.
Wenger var resignert. Total mørke.
Og jeg tok meg i å synes synd på franskmannen.
Hans fotballfilosofi bergtok England på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Ikke bare England, men også Europa og verden. Den teknisk briljante fotballen sørget for gyldne tider for The Gunners og som toppet hele showet med å gå gjennom en sesong ubeseiret i en av verdens tøffeste ligaer.
Torsdag ble hans lag knust av samme type fotball.
Pep trengte et år.
Et år med å finne ut hva som kunne fortsettes med og hva som måtte byttes ut.
Nå har spanjolen og hans City slått tilbake etter et prøveår.
Og de er briljante. Det er intensitet. Teknisk. Hurtig. Vakkert. Skapelse av rom. Utnyttelse av rom. Klikk-klakk. En-touch. Game fucking over.
Arsenal var sjanseløse, og jeg tror det stakk Wenger godt i hjertet å være vitne til dette. På første rad. Orkesterplass. Ingen steder å gjemme seg.
Og vi skal ikke ta noe fra City, de er fantastisk gode – og hadde det ikke vært for Liverpools fantastiske innsats på Anfield som sørget for hjemmeseier (så vidt) mistenker jeg at Pep kunne klart samme bragd som Wenger uten større problemer. De ligger an til å slå flere rekorder – antall seiere, mål og poeng.
Det er bare å ta av seg hatten – se ikke bort i fra at City endelig skal gjøre det godt i Europa-sammenheng også, for i mine øyne er de nå kapable til å slå hvem som helst – det være seg Bayern München, PSG eller Barcelona.
Men hva i all verden skjer i Arsenal?
Det er så mange spørsmål rundt klubben som trenger svar.
Hva er riktig kombo på midtbanen?
Hvorfor sliter man foran?
Hvorfor er det hønsegård bakover?
Var det lurt å nesten gi Szczesny til Juve og satse på Cech?
Var det en lur ide å selge Giroud?
Hva med Coquelin?
Hvorfor er egentlig Bould assistent?
Hvor mye mer orker Wenger?
Har han gitt opp?
Hva er planen framover?
Hva skal til å snu den negativen trenden man nå opplever?
Hvordan er garderobestemningen?
Hvordan vil en fiaskosesong påvirke eventuelle nykjøp til sommeren?
Åtte tap så langt i 2018 – et lag som ligger i dvale og som ingen klarer å vekke, selv ikke Wenger.
Det er intet annet enn bekymringsfullt.
Ligacup-finalen – tap. Kampen om fjerdeplass? Der er Arsenal akterutseilt til de grader, jo, matematisk sett er det ennå mulig – med praktisk? Ikke med den gjengen der.
Kampen mot Brighton i går gadd jeg faktisk ikke å se, for jeg skjønte hvor det bar. Og da er det ille. Men jeg hadde funnet ut av de to timene med frustrasjon kunne jeg bruke annerledes.
Det eneste Arsenal kan håpe på nå for å være med på Champions League-sirkuset neste sesong, er en seier i Europa League.
Kamp allerede torsdag.
Motstander?
AC Milan.
Heksegryta San Siro.
We’re en deep shit, guys!
Yes, Arsenal skal spille mot en skakkjørt europeisk stormakt sett med fotballøyne.
Investerte hardt i sommer med Leonardo Bonucci som den mest profilerte signeringen. Startet dårlig i hjemlig Serie A, men med ny manager – ingen andre enn en av de største bulldogene i italiensk fotball, Gennaro Gattuso – har de funnet formen og ikke sett seg tilbake.
Er i flyten og hadde ikke gårsdagens Serie A runde blitt utsatt, hadde jeg holdt en knapp på at Gattusos menn hadde vunnet Milano-derbyet i går kveld.
Med den formen de røde og svarte viser om dagen, holder jeg en knapp på dem også når dobbeltmøte med Arsenal oppsummeres på Emirates neste uke.
Synd, men sant.
Arsenal spiller som et lag i komplett kaos uten å vite hva man vil og hvor man skal.
Og det kaoset passer motstanderne meget godt om dagen.
På tale om Italia og fotball – tragiske nyheter fra støvellandet i helga – hvil i fred, Davide Astori!
KEEP IT GOONERISH!