Det kommer til å ta tid. Og mye tålmodighet. Men muligheten er der, skriver Christian Blix som sammenligner dagens Arsenal med laget som vant ligaen i 89.
Arsenal come streaming forward now in surely what will be their last attack...
A good ball by Dixon...
...finding Smith...
...for Thomas
Charging through the midfield! Thomas!
IT'S UP FOR GRABS NOW...
26. mai 1989 var jeg 10 år, og Arsenal var favorittlaget mitt. Hvert år ble miniputtlaget på hjemplassen min Andenes, delt inn i 4 lag. Liverpool, Tottenham, Everton og Arsenal. Alle ønsket å havne på Liverpool, til nød Everton.
Det minst populære laget var Arsenal. Der havnet jeg, hvert år.
Etter hvert begynte jeg å studere tabellen i avisene, og fulgte med hvordan det gikk med Arsenal. Stort sett alle jeg kjente heia på Liverpool, verdens udiskutable beste lag. Jeg hadde til og med hatt en Liverpool-drakt med 9 på ryggen, Kevin Keegan.
Men, nå hadde jeg tatt valget, det ble Arsenal. Og de hadde litt av en sesong.
Anført av den ukjente George Graham, og et lag med unge sultne spillere, har de ledet store deler av sesongen. Laget har snublet på slutten, og maskineriet Liverpool tar over serieledelsen.
Med en kamp igjen, skal lagene møtes. På Anfield. Arsenal må vinne med to mål for å vinne serien. En umulig oppgave. Det skjer bare ikke. Kampen spilles på en fredag. Den vises ikke på NRK, som er den eneste kanalen som finnes. Tekst-TV eksisterer ikke. Ikke Twitter heller.
Når jeg våkner lørdag vet jeg ikke hvordan det har gått. Jeg er nede i sentrum sammen med familien, som man ofte gjorde på lørdags formiddag på 80-tallet. Min mor er inne på en butikk, jeg sitter i bilen med pappa og lillesøster.
Jeg ber om penger for å løpe på kiosken for å kjøpe avisen. Tilbake i bilen, åpner jeg Dagbladet på midtsiden i baksetet på vår grønne Volvo 240. Over dobbeltsiden ser jeg et stort bilde av et lag i gult og svart. De jubler og har en pokal. Jeg kan ikke tro det! Arsenal har klart det umulige.
De er seriemestere, etter 2-0 på Anfield. Hvordan er det mulig? Hvordan klarte George Graham og forvandle en klubb fra å være middelhavsfarere i så mange år, til å vinne serien.
Med så mange unggutter, og spillere fra antatt svakere lag? I år er det 31 år siden Arsenal sjokkerte en 10-åring fra Andenes, og alle andre. Hvilke paralleller kan trekkes til dagens Arsenal? Kan dagens Arsenal-sjef, Mikel Arteta, gjøre noe lignende?
George Graham var midtbanespiller på det legendariske 1971-laget som vant The Double for Arsenal. Det var sist gang Arsenal vant serien i England. Som spiller hadde han tilnavnet «Stroller», for måten han beveget seg på banen.
Graham var manager for Millwall fra 1982-86. Når han ble presentert som ny Arsenal-manager i 1986 var det mange kritiske røster. Han var uerfaren, og hadde ikke tyngden som skulle til for å lede en klubb av Arsenal sin størrelse.
Det skulle etterhvert vise seg at kritikerne tok grundig feil.
Graham ble med tiden en av de mest suksessrike managerne i klubbens historie. Hans første år vant Arsenal ligacupen. Samtidig la Graham grunnlaget for laget som ble seriemester to år etterpå.
Han hentet inn unge sultne spillere fra lag med lavere status enn Arsenal. Lee Dixon og Steve Bould kom fra Stoke. Alan Smith fra Leicester, Perry Groves fra Colchester og Nigel Winterburn fra Wimbledon. Alle unge og relativt ukjente, med unntak av Alan Smith som kom med et ry som målscorer.
Han kvittet seg med stjernespillere som Viv Anderson, Kenny Sansom, Tony Woodcock og Charlie Nicholas. Spillere med høye lønninger, og med tilsvarende store ego. Disse ble erstattet med en gjeng talentfulle ungdommer som hadde vokst opp sammen i klubben.
Tony Adams var den ubestridte ener blant disse. Han var knapt 17 år når han debuterte for klubben, og var fast kaptein i en alder av 21.
På midtbanen var David Rocastle en spiller med et enormt talent. Han behersket det meste. Sammen med han var Michael Thomas, en slepen tekniker med enorm fysikk.
Paul Merson var en ung diamant med øye for mål. Andre egenproduserte unggutter som Nail Quinn, Martin Hayes og Gus Ceasar var også i troppen, og fikk kamper i løpet av sesongen 88-89.
Felles for alle disse var at de stolte på Graham, og ikke minst, de stolte på hverandre. Hvis noen trengte et spark bak, var det som regel en lagkamerat som gjorde det, ikke Graham.
Lee Dixon forteller om sitt første North London-derby på White Hart Lane. Som «northener» hadde han ikke noe særlig forhold til dette derbyet. Han beskriver at mens han gjør seg klar i garderoben, fikk han granskende blikk fra flere av de lokale spillerne.
Dixon lurer på om han har drakta bak fram. Før utmarsj blir han presset mot veggen i garderoben av Adams, Rocastle og flere andre med en klar beskjed. «Du vet ikke hva dette betyr. Du bør spille bra i dag, ellers er du i trøbbel».
George Graham ønsket et samla lag. Michael Thomas sier i boka «89» at George ikke brydde seg om spillerne likte han, så lenge laget holdt sammen.
Laget George Graham overtok mai 1986 var et splittet lag, som ikke hadde hatt en topp 5-plassering på 4 år. Et par år senere er de Englands beste lag, etter å ha detronisert verdens beste lag, Liverpool, fra tronen.
Er noe av det samme mulig for Artetas Arsenal?
Arteta overtok Arsenal desember 2019. Et lag i fullstendig krise. Uten spillemessig identitet, med spillere og fans blottet for selvtillit. Med sesongen nesten halvspilt, var det større fare for nedrykk enn at Arsenal spilte Champions League neste sesong.
Emerys dårlige forhold til enkeltspillere er godt beskrevet, og spesielt hans behandling av Özil, riktig eller feil, skapte store rifter i forholdet mellom Emery og spillerne, og mellom Emery og fansen.
Fra første intervju har Arteta vært konsistent i budskapet. Han har snakket om «non negotiables». På godt norsk, en standard som ikke er gjenstand for forhandlinger, og som alle må leve opp til. I måten man forbereder seg, trener og lever for å være Arsenal-spiller.
Arteta har gjentatt ord som accountability, not hiding og responsability igjen og igjen. George Graham tok tak i det samme.
Han lærte ordet «standard» hos den forrige legendariske Arsenal-manageren, Bertie Mee. Det handlet om oppførsel på og utenfor banen, holdninger i kamp, hvordan man behandlet folk, og hvordan man kler seg som Arsenal-spiller.
En spiller på 28 år med store tidligere meritter er kanskje ikke like villig til å følge en standard som en unggutt på 19. Graham ville finne ut hvem som var villige til å følge «the Arsenal standard». Var man ikke det, kvittet han seg med stjerna, og ville heller forme en ung talentfull spiller.
Tilfeldigvis hadde Arsenal på det tidspunktet Englands mest spennende unggutter.
Hvem som lykkes er nok mer tilfeldig enn vi liker å tro. Men en ting er sikkert, skal unge spillere lykkes, så må de få sjansen, og de må få veiledning.
Fans av Arsenal må forvente at stjernespillere forlater klubben de neste transfervinduene. Arteta bruker nok denne sesongen til å finne ut av hvem som klarer å følge standarden han ønsker å innføre. Hvem som blir spillerne som forlater er vanskelig å si.
Noen av de talentfulle ungguttene i klubben vil nok også forlate dersom de ikke evner å tilpasse seg Artetas krav. Talent er ikke nok.
Adams, Merson, Rocastle og de andre var ikke bare ekstremt talentfulle fotballspillere. De hadde også en lidenskap og et samhold som kom fra at de hadde vokst opp sammen. Arteta har en enorm jobb med å forme det nye Arsenal. På samme måte som Graham oppdaget av klubben hadde massevis av ungt talent, har også Arteta oppdaget det samme.
Til dels av nødvendighet har Arteta vært nødt til å bruke Bukayo Saka mer enn noen kunne forvente. Han er kanskje det største beviset på at det finnes store talent i egne rekker. Legg til stjerneskuddet Gabriel Martinelli så har Arsenal hatt en venstreside det har luktet svidd av til tider.
Joe Willock har vist blaff av sitt enorme talent. Matteo Guendouzi har debutert på et av verdens beste landslag i en alder av 20 år. Ainsley Maitland Niles er fortsatt 22 år, og nærmer seg 100 kamper for klubben. Eddie Nketiah har holdt Alexandre Lacazette ute av laget i perioder. Reiss Nelson, og Emile Smith Rowe er spillere med potensiale til å
bli faste innslag framover.
Neste sesong kommer et av verdens største stoppertalent i William Saliba.
Noen av disse vil forlate klubben, men man kan håpe at de fleste vil danne ryggraden i Artetas nye Arsenal. Spillere som Leroy Sane, Raheem Sterling, Ilkay Gundogan i Manchester City snakker varmt om hvordan Arteta har formet dem som spillere, med personlig coaching.
Det er enormt mye som skal klaffe for at Arsenal igjen skal være en toppklubb i Engelsk og Europeisk fotball. Spillerlogistikk, økonomi og klubbutvikling må klaffe. Men god coaching er essensielt. Og ikke minst ta tilbake Arsenal standard.
Min sønn Johannes er 11 år, ett år eldre enn jeg var i 1989. Han er selvsagt Arsenal-fan, og følger laget tett. Vi får nok aldri oppleve en mer dramatisk kveld enn Anfield 89. Kanskje han får oppleve noe som kan bli hans Anfield 89. Det kommer til å ta tid. Og mye tålmodighet. Men muligheten er der...
Arsenal kaster fram spillere i et siste desperate forsøk på å få det ene målet ...
Nydelig tversover fra Saliba...
...Saka på løp...
...Legger igjen til Willock
På vei gjennom forsvaret! Willock!
IT'S UP FOR GRABS NOW...
Ønsker du å lese mer om den mest dramatiske sesongavslutningen i historien, anbefales boka «89» av Amy Lawrence. Filmen med samme tittel anbefales også sterkt, og finnes blant annet på iTunes.
Selvsagt anbefales også boka og filmen «Fever Pitch» av Nick Hornby om samme tema.