I anledning Robert Pires' 48 årsdag, er det på plass med en liten hyllest. Teksten er hentet fra Arsenal Station Pods ukentlige spalte, "Eks-spilleren".
«Han er en inkompetent, sur idiot med et oppblåst ego, og hans meninger bør ikke interessere
noen. Han er i tillegg en svært dårlig trener».
Fotballverden reagerte med vantro, da en av klodens mest joviale og likandes karer, gikk totalt ut av
seg sjæl og hudflettet sin egen landslagstrener. Dog kunne denne treneren få både Tor Varhaug fra
Etaten og Bjarne fra Sesam Stasjon til å spikke balltre. Den aktuelle landslagssjefen utelot en av
verdens beste spillere fra troppen, fordi vedkommende var født i stjernetegnet Skorpionen.
«Hadde du bare evnet å bli født litt før». Eller, så direkte ble det vel ikke kommunisert, men han har i
ettertid innrømmet at astrologi var et av kriteriene som ble benyttet, da troppene skulle velges.
På klubbnivå gikk det imidlertid langt bedre med Robert Pires. Det milde smilet og hans vinnende
vesen, vitnet om en alle tiders fyr. Og dette bekreftes også i intervjuer, og gjennom andres omtale av
den magiske angriperen. Med sine deilige lokker, og perfekt stussede geitekost, kunne han bli
oppfattet som arrogant.
Samtidig var det mange svette og korpulente menn i sofaer og på tribuner,
som nok revurderte sin legning, da denne mannen herjet som verst. Selv Wenger måtte hente frem
sine mest pompøse og grandiose fraser. Verdens beste venstrekant, mente professoren. Mens alle
de som sokner til Giggs-kirken, desperat forsøkte å forsvare sin allmektige, var Arsenal-fansen skjønt
enige med Wenger.
Det var en sann fryd å se denne teknikeren gli rundt på Highbury på starten av årtusenet. I en
periode var han klubbens aller beste spiller. Og det er en enorm prestasjon, da man tenker på at tre
av medspillerne hans på denne tiden, står på sokkel, støpt i bronse utenfor Emirates Stadium. Og
hadde det ikke vært for en stygg kneskade, i en FA-Cupkamp, på Highbury, mot Newcastle i 2002,
kan det hende også han ville blitt udødeliggjort. Så god var han.
I dobbelsesongen 2001/2002 var han ligaens beste spiller, og fikk også denne utmerkelsen av
balløyas journalister. Dette til tross for at han ikke var på banen de siste to månedene av sesongen,
grunnet dem omtalte skrekkskaden. Det sier det meste. Kanonen mot Spurs på White Hart Lane er
uforglemmelig. Det samme er den aldeles sylfrekke chippen over Schmeichel på Villa Park, som ble
etterfulgt av den arrogante pekefingeren. Den deilige pekefingeren.
Likevel, det var først og fremst det fremragende spillet hans som huskes best. Han var oljen i maskineriet, da Bergkamp ikke lenger kunne være det hver uke. Han danset rundt på den perfekte matta, og ingenting kunne stoppe ham.
Konstant i bevegelse, alltid tilgjengelig. Jens Lehmann satte alltid i gang kontringer ved å kaste kula
til den elegante franskmannen. Han var involvert over hele banen, og utviklet et fantastisk
samarbeid med spillerne rundt seg på banen. Arsenals venstreside på denne tiden, var et unisont
fryktet våpen, og denne mannen var selve limet.
Pires var selvsagt også en del av The Invincibles, og helt klart en av de viktigste spillerne også da.
Men han ble aldri helt den samme etter kneskaden. I stedet utviklet han seg til en slu rev rundt
hønseburet, og ble vel så mye en målgjører, som en kreatør. Han scoret 14 ligamål i tre sesonger på
rad, og er vel kanskje den største måltrusselen vi noensinne har hatt fra midtbanen. I tillegg viste
han seg som en mann for de store anledninger, og scoret blant annet vinnermålet i FA Cupfinalen i
2003.
For Lillebror oppi gata var han også et evig horn i siden, og dette bidro selvsagt til en enorm
heltestatus. Hadde det ikke vært for de omtalte spillerne, som er foreviget i bronse, ville statusen
kanskje vært gudommelig. Men hans exit i 2006, etter å ha blitt ofret av Wenger i Champions
League-finalen, da Lehmann ble utvist, gjorde sortien trist.
Det eksisterte muligens en viss bitterhet fra Pires’ side, men i ettertid har vi sett ham bryte brød og
begrave øks med Wenger. Han har etter hvert blitt en av klubbens fremste ambassadører, og
snakker alltid klubben og spillernes sak. Med mindre man astrologi-diskriminerer ham, er det lite
sure oppstøt å fremkalle. Smilet, og en stusset versjon av lokkene, har de siste årene være et kjent
og kjært syn på London Colney, hvor han ofte har trent sammen med laget.
En ekte Arsenal-mann, som trolig bor i ei brakke på treningsfeltet. Det kan i alle fall virke sånn. Og vi håper også Arteta, i likhet med sine forgjengere, vil ønske Super Robert Pires velkommen på feltet. En større legende finnes knapt.